Den katolske fare

av Anders Giæver  16. oktober, 2011 - Kommentarer (0)

Før muslimene, var det katolikkene som truet den vestlige sivilisasjon.

Katolikkene forer amerikanske barn til katolske krokodilleprester. Kjent anti-katolsk karikatur fra 1875 i Harpers Weekly av Thomas Nast.

Katolikkene forer amerikanske barn til katolske krokodilleprester. Kjent anti-katolsk karikatur fra 1875 i Harpers Weekly av Thomas Nast.

Forrige uke i opprullingen av seksuelle overgrep mot barn i den katolske kirke:

I Quebec bestemte en domstol at en katolsk menighet, The Roman Catholic Congregaton of The Holy Cross, skulle betale 18 millioner canadiske dollar (ca 100 millioner norske kroner), til tidligere elever ved tre lokale skoler som var blitt utsatt for seksuelle overgrep i perioden 1950 til 2001.

I Philadelphia avgjorde forhørsretten at etterforskere kunne avhøre den pensjonerte kardinalen Anthony Bevilacqua (88), for å se om han var frisk nok til å føres som vitne i saken mot to prester, en tidligere prest og en lærer ved barneskolen menigheten drev, alle tiltalt for å ha misbrukt barn seksuelt.

Og i Montana går 34 menn og kvinner i alderen 45 til 73 år til gruppesøksmål mot erkebispedømmet i staten, for påståtte overgrep mot barn, begått av seks prester og to nonner fra 1940 til 1970-tallet.

En uke på det jevne, med andre ord.

Siden de første store opprullingene av seksuelle overgrep mot barn i den katolske kirke begynte å bli eksponert i mediene midt på 1980-tallet ,har sakene hjemsøkt overskriftene med jevne mellomrom.

Like ille som overgrepene i seg selv er hvordan kirkens menn – for det er stort sett menn – har dekket over forbrytelsene og bare flyttet overgrepsprestene til andre menigheter hver gang de er blitt avslørt. Det er først de siste ti årene man har begynt å øyne håp om at kirken selv virkelig har tenkt å gjøre noe effektivt for å rydde opp i uhyrlighetene.

Et interessant aspekt ved skandalene, som viser et positivt trekk ved den religiøse toleransen i den vestlige verden, er at dette i veldig liten grad preger vårt, altså vi som ikke tilhører den katolske kirke, syn på katolikker.

Tvert imot vil jeg tro. De fleste kjenner katolikker som vanlige, anstendige, skikkelige mennesker og regner med at de er minst like, om ikke mer, opprørt over disse sakene som enhver annen samfunnsborger.

Det er ingen krav om at den jevne katolikk skal måtte forsikre at han eller hun tar avstand fra seksuelt misbruk av barn.

Til tross for misbrukets kolossale omfang, vil de fleste mennesker mene at dette er et problem i institusjonene og ikke i selve troen, uavhengig av hva man måtte finne av tvetydigheter i kryptiske bibelvers i Det gamle testamentet.

Men vår religiøse toleranse er ikke så gammel og grunnfestet som vi kanskje liker å tro.

Det går en tradisjon tilbake til Martin Luther med å utpeke paven som selveste Antikrist. Den katolske kirken ble ikke tillat i Norge før i 1843. Forbudet mot «jesuitter og munkeordner» i den norske grunnloven ble ikke formelt opphevet før i 1956.

Og det skjedde ikke uten kamp. Stortingsrepresentant Erling Wikborg fra Kristelig Folkeparti argumenterte for å opprettholde paragrafen fordi jesuittene «fremstod som den romersk-katolske kirkes støt-tropper».

Odelstingspresident C.J. Hambro lanserte diverse saftige konspirasjonsteorier hvor han mente at jesuittene hadde stått i ledtog både med fascistene og kommunistene, at de hadde sverget ubetinget lydighet til paven, etc.

I USA er det en lang tradisjon for sterke anti-katolske bølger. Da fattige irer og italienere strømmet inn til landet på 1800-tallet ga det seg utslag en vekkelse av anti-katolske reaksjoner.

I de amerikanske sørstatene utpekte rasistorganisasjonen Ku Klux Klan katolisismen til «Babylons skjøge», slik den er beskrevet i Johannes åpenbaring.

Og da John F. Kennedy stilte opp i presidentvalget i 1960 revitaliserte det hele den såkalte anti-papistbevegelsen, som åpenlyst advarte mot hvordan JFK ville være mer lojal mot Paven enn mot det amerikanske folket og grunnloven.

Norman Vincent Peale, pastoren som mest av alt er kjent for å ha lansert teoriene om positiv tenking (er glasset halvfullt eller halvtomt?), sa rett ut at valget av en katolsk president «setter vår kultur i fare. Jeg sier ikke at den ikke vil overleve, men den vil ikke bli den samme».

Det er umulig å lese om den rabiate og konspirative anti-katolisismen Kennedy ble møtt med for 50 år siden uten å tenke på alle de konspirative og rabiate teoriene som har hjemsøk Obamas første presidentperiode om at han egentlig er født i Kenya, at han er skjult sosialist eller muslim.

Og det er umulig å lese stortingsdebatten om jesuittene i 1956 uten å se parallellen til dagens debatt om islam og muslimer.

Man kan bli nedslått av det. Man kan også velge å se på glasset som halvfullt:

At om 50 år er det mulig at heller ikke den jevne, lovlydige muslim blir omfattet av den kollektive skyld for hva ekstremitetene foretar seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Story of my Leif

av Anders Giæver  6. oktober, 2011 - Kommentarer (0)

Leiv Eriksson oppdaget Amerika i år 1000. Og jeg oppdaget Leif Erikson Day i 2009.

Det var fortsatt midt på natten i New York, 9. oktober 2009, da jeg ble vekket av en eksaltert telefon fra Norge. Nobelkomiteen hadde gitt fredsprisen til Obama.

Det var bare å kaste seg på første fly og håpe at man rakk frem til presidentens pressekonferanse i Rosehagen utenfor Det hvite hus noen timer senere.

Vi rakk frem, men presidenten lot vente på seg. Vi skimtet han gjennom vinduet som om det var en episode av «West Wing». Han satt bøyd over noen papirer. Rundt ham sto stabssjefen Rahm Emanuel, pressesjefen Robert Gibbs og hovedrådgiver David Axelrod med korslagte armer.

Leif Eriksson
I Rosehagen på Leif Eriksson Day – før alle hadde rottet seg sammen mot meg. (Foto: Thomas Nilsson)

De virket ikke akkurat glade. Det så heller ut som de briefet presidenten om en ny Cubakrise eller noe sånt.

Det tok sin tid. En eldre, distingvert reporter – jeg tror han var fra Wall Street Journal – fersket at jeg var fra Norge.

– Så det er dere som har stelt i stand dette her, sa han.

Jeg tror han mente å være morsom, men han hørtes ut som en amper førstelærer vi hadde på barneskolen.

– Skandinavene forguder Demokratene, sa en tv-reporter rett ved siden av. Jeg tror han var fra Fox News.

– De ga Al Gore fredsprisen som trøstepresang da han tapte presidentvalget.

– De ga den til Jimmy Carter også, opplyste en tredje journalist hjelpsomt, og dette syns alle var så morsomt at de begynte å le.

– Men aldri til Ronald Reagan, sa den distingverte som nå var i ferd med å skru seg opp.

– Alt han hadde gjort var å vinne den kalde krigen uten å løsne et skudd og frigjorde 150 millioner europeere fra de mest undertrykkende regimene verden har sett etter krigen.

Jeg vil ikke si at stemningen var fiendtlig. Men det er øyeblikk i livet hvor jeg har vært mer stolt over å være norsk.

Da kom en litt mindre striglet eldre fyr med tweed og hornbriller meg til unnsetning.

– La oss behandle vår norske kollega med den respekten han fortjener, sa han.

– Det er tross alt Leif Erikson Dag i dag.

Stemningen snudde. Alle smilte, og noen gratulerte. Selv Wall Street Journal fikk et forsonende drag i det strenge ansiktet.

– Leif Erikson Day, mumlet han og rystet litt mildt overbærende på hodet.

– You crazy vikings.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Evig liv på nettet

av Anders Giæver  17. september, 2011 - Kommentarer (1)

Jeg mistet en gammel kamerat for noen uker siden.

Vi hang mye sammen på videregående og noen år etterpå, men gled langsomt fra hverandre. Jeg hadde ikke sett ham på mange år, da han plutselig dukket opp på Facebook for to år siden.

Der kommuniserte vi jevnlig. Litt om gamle dager, litt utveksling av musikkvideoer via YouTube, litt diskusjoner om ting som opptok oss.

Det ble stille fra han på nyåret. Jeg sendte ham en melding i slutten av mars, men fikk ikke noe svar. Etter sommeren fikk jeg høre at han var død, og at begravelsen hadde funnet sted.

Så hva gjør man? Jeg gikk til Facebook-siden hans. Der møtte jeg flere som hadde fått samme beskjed. Alle skrev noe pent om han, delte et minne, linket til en sang, lastet opp et bilde.

Det er blitt en vakker minnetavle, og den får stadig nye bidrag. Jeg håper den blir stående.

Det er opptil familien, så vidt jeg forstår, så sant de i det hele tatt er oppmerksom på at han har en Facebook-konto.

Facebook har fått en del klager etter at tjenesten har sendt ut automatisk genererte «venneforslag» på folk er døde. de oppfordrer derfor pårørende til å melde fra når noen dør.

For å unngå misbruk krever de dokumentasjon; en dødsannonse, nekrolog eller lignende. Så blir kontoen enten «frosset», det vil si stående slik den var da personen døde, uten at det deles statusoppdateringer eller at det åpnes for venneforespørsler.

Eller så kan familien be om at kontoen fjernes for godt.

Facebook deler ikke under noen omstendigheter ut passord til noen uten en rettslige kjennelser. Så de som har levd et dobbeltliv på Facebook skal kunne være sikre på at hemmelighetene dør med dem, selv om de altså fortsetter å sveve der ute et sted.

Men Facebook er jo bare en liten del av det moderne menneskets digitale liv. I løpet av de siste 15 årene har vi flyttet store deler av livet vårt til nettet.

Fotoarkiver og album, korrespondanse, hjemmesider og blogger – alt svever der ute og kan bare nåes gjennom passordet ditt.

Hva skjer når du logger ut for godt? Det er avhengig den laaange brukeravtalen du klikket på at du godkjente uten å ha leste den da du først opprettet en brukerkonto.

Yahoo, som eier verdens største digitale fotolagringstjeneste, Flickr, har et av de strengeste regelverkene.

De stryker kontant og absolutt alt innhold i det øyeblikket de får bekreftet at du er død.

«Vi sympatiserer med den sørgende familien, men våre kunders rett til privatliv er vår høyeste prioritet», står det i brukervilkårene.

Selskapet anbefaler at man tar kontakt med advokat og sikrer videreføring av tilgang via sitt testamente, dersom man vil gi sine etterlatte noe å huske en for.

Andre tjenester, som for eksempel YouTube, tillater dokumeterbare arvinger tilgang til avdødes konto.

Google, som eier YouTube, sletter all kontoer når brukeren har vær inaktiv i ni måneder, enten han/hun lever eller er død.

Etter hvert har det vokst frem en hel industri, først og fremst i USA, men også i Europa, som hjelper deg å håndterer ditt digitale gods på vegne av dine etterlatte.

Det kan jo for eksempel være at du gjerne vil overlate bildene til dine arvinger, men ikke nødvendigvis alle e-postene du sendte og mottok.

En gruppe som kaller seg «Digital Death Day» har arrangert konferanser i USA og England rette mot alt fra begravelsesbyråer til Facebook-brukere for å belyse de forskjellige problemstillingene.

De fleste som har tatt for seg problematikken foreslår at du, med mindre du ønsker at alle kontoer skal dø med deg, lager et digitalt testamente hvor du etterlater brukernavn og passord til de områdene du vil gi dine arvinger tilgang til.

Det øves også press på de forskjellige tjenestene for at de skal komme sammen og standardisere en politikk hvor brukerne må ta et aktivt og tydelig valg med hensyn til hva som skal skje med alt de etterlater seg.

Samtidig er det flere som understreker hvilken betydning for eksempel en facebookprofil kan ha for en sorgprosess.

Facebooks informasjonsdirektør for Europa, Richard Allan, kaller fenomenet «en ny form for sorgarbeid».

Jeg tenker på min gamle venn som jeg ikke hadde sett på mange år og som jeg neppe ville ha gjenopptatt kontakten med heller, om det ikke var for Facebook.

Nå lever Facebook-siden hans videre, og venner snakker til ham som om han skulle logge inn fra det hinsidige og se hva vi skrev.

Nettet har forandret måten vi lever på for all fremtid. Og det er i ferd med å forandre måten vi huskes på også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dansk riksdag

av Anders Giæver  16. september, 2011 - Kommentarer (0)

Borgen_BD

Jeg har alltid hatt et svare strev med å sortere partiene i dansk politikk. Det er ikke blitt noe lettere etter «Borgen».

Først nå, trekvart år etter alle andre, har jeg begynt å se den danske TV-serien «Borgen» på DVD.

Det er en glimrende serie, i den grad at jeg nå har fullstendig stokket karakterer, handling og partier med virkeligheten i de siste ukers danske valgkamp.

Det går for eksempel fullstendig i ball for meg med statsminister Birgitte Nyborg Christensen fra «Borgen» og Socialdemokraternes statsministerkandidat Helle Thorning-Schmidt fra virkeligheten.

Og det til tross for at Nyborg-Christensen representerer det fiktive partiet «De Moderate». Som vel er TV-seriens versjon av virkelighetens Radikale Venstre. Som i virkeligheten blir ledet av Margrethe Vestager. Som for så vidt også kan forveksles med Birgitte Nyborg Christensen.

Virkelighetens Socialdemokraterne heter «Arbejderpartiet» i serien, og ble ledet av Michael Laugesen, som mest av alt minner om Venstres avgåtte Anders Fogh Rasmussen.

Med den lille forskjellen at Laugesen ikke er blitt generalsekretær i NATO som Fogh-Rasmussen, men redaktør i en sleazy løssalgsavis. Som vel minner mest om virkelighetens EkstraBladet.

Og skal jeg være litt slem, kan jeg ikke si annet enn at Pia Kjersgaard, lederen for virkelighetens Dansk Folkeparti, minner ganske mye om Svend Åge Saltum, formann for «Frihedspartiet» i serien.

Selv om Saltum vel er bygget vel så mye på virkelighetens Mogens Glistrup, grunnleggeren av Fremskridtspartiet.

Og at Kjersgaard egentlig har vel så mye til felles med Yvonne Kjær, leder for seriens «Nye Højre».

Som alle vet trengs det halvfems mandater i folketinget for å danne regjering i Danmark. Det langt færre vet er at halvfems er det samme som nitti.

Det nye Folketinget trer sammen til uken. Og den nye «Borgen»-sesongen skal også være på trappene.

Detta bli’kke enkelt

Anders Giæver

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei, verden!

av Anders Giæver  16. september, 2011 - Kommentarer (1)

Velkommen til min blogg her på VG Blogg. Ta vare på adressen til denne siden og besøk meg snart :-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00