Før muslimene, var det katolikkene som truet den vestlige sivilisasjon.
Katolikkene forer amerikanske barn til katolske krokodilleprester. Kjent anti-katolsk karikatur fra 1875 i Harpers Weekly av Thomas Nast.
Forrige uke i opprullingen av seksuelle overgrep mot barn i den katolske kirke:
I Quebec bestemte en domstol at en katolsk menighet, The Roman Catholic Congregaton of The Holy Cross, skulle betale 18 millioner canadiske dollar (ca 100 millioner norske kroner), til tidligere elever ved tre lokale skoler som var blitt utsatt for seksuelle overgrep i perioden 1950 til 2001.
I Philadelphia avgjorde forhørsretten at etterforskere kunne avhøre den pensjonerte kardinalen Anthony Bevilacqua (88), for å se om han var frisk nok til å føres som vitne i saken mot to prester, en tidligere prest og en lærer ved barneskolen menigheten drev, alle tiltalt for å ha misbrukt barn seksuelt.
Og i Montana går 34 menn og kvinner i alderen 45 til 73 år til gruppesøksmål mot erkebispedømmet i staten, for påståtte overgrep mot barn, begått av seks prester og to nonner fra 1940 til 1970-tallet.
En uke på det jevne, med andre ord.
Siden de første store opprullingene av seksuelle overgrep mot barn i den katolske kirke begynte å bli eksponert i mediene midt på 1980-tallet ,har sakene hjemsøkt overskriftene med jevne mellomrom.
Like ille som overgrepene i seg selv er hvordan kirkens menn – for det er stort sett menn – har dekket over forbrytelsene og bare flyttet overgrepsprestene til andre menigheter hver gang de er blitt avslørt. Det er først de siste ti årene man har begynt å øyne håp om at kirken selv virkelig har tenkt å gjøre noe effektivt for å rydde opp i uhyrlighetene.
Et interessant aspekt ved skandalene, som viser et positivt trekk ved den religiøse toleransen i den vestlige verden, er at dette i veldig liten grad preger vårt, altså vi som ikke tilhører den katolske kirke, syn på katolikker.
Tvert imot vil jeg tro. De fleste kjenner katolikker som vanlige, anstendige, skikkelige mennesker og regner med at de er minst like, om ikke mer, opprørt over disse sakene som enhver annen samfunnsborger.
Det er ingen krav om at den jevne katolikk skal måtte forsikre at han eller hun tar avstand fra seksuelt misbruk av barn.
Til tross for misbrukets kolossale omfang, vil de fleste mennesker mene at dette er et problem i institusjonene og ikke i selve troen, uavhengig av hva man måtte finne av tvetydigheter i kryptiske bibelvers i Det gamle testamentet.
Men vår religiøse toleranse er ikke så gammel og grunnfestet som vi kanskje liker å tro.
Det går en tradisjon tilbake til Martin Luther med å utpeke paven som selveste Antikrist. Den katolske kirken ble ikke tillat i Norge før i 1843. Forbudet mot «jesuitter og munkeordner» i den norske grunnloven ble ikke formelt opphevet før i 1956.
Og det skjedde ikke uten kamp. Stortingsrepresentant Erling Wikborg fra Kristelig Folkeparti argumenterte for å opprettholde paragrafen fordi jesuittene «fremstod som den romersk-katolske kirkes støt-tropper».
Odelstingspresident C.J. Hambro lanserte diverse saftige konspirasjonsteorier hvor han mente at jesuittene hadde stått i ledtog både med fascistene og kommunistene, at de hadde sverget ubetinget lydighet til paven, etc.
I USA er det en lang tradisjon for sterke anti-katolske bølger. Da fattige irer og italienere strømmet inn til landet på 1800-tallet ga det seg utslag en vekkelse av anti-katolske reaksjoner.
I de amerikanske sørstatene utpekte rasistorganisasjonen Ku Klux Klan katolisismen til «Babylons skjøge», slik den er beskrevet i Johannes åpenbaring.
Og da John F. Kennedy stilte opp i presidentvalget i 1960 revitaliserte det hele den såkalte anti-papistbevegelsen, som åpenlyst advarte mot hvordan JFK ville være mer lojal mot Paven enn mot det amerikanske folket og grunnloven.
Norman Vincent Peale, pastoren som mest av alt er kjent for å ha lansert teoriene om positiv tenking (er glasset halvfullt eller halvtomt?), sa rett ut at valget av en katolsk president «setter vår kultur i fare. Jeg sier ikke at den ikke vil overleve, men den vil ikke bli den samme».
Det er umulig å lese om den rabiate og konspirative anti-katolisismen Kennedy ble møtt med for 50 år siden uten å tenke på alle de konspirative og rabiate teoriene som har hjemsøk Obamas første presidentperiode om at han egentlig er født i Kenya, at han er skjult sosialist eller muslim.
Og det er umulig å lese stortingsdebatten om jesuittene i 1956 uten å se parallellen til dagens debatt om islam og muslimer.
Man kan bli nedslått av det. Man kan også velge å se på glasset som halvfullt:
At om 50 år er det mulig at heller ikke den jevne, lovlydige muslim blir omfattet av den kollektive skyld for hva ekstremitetene foretar seg.
